Å skifte speilløst

For litt over et år siden investerte jeg i et Sony A7ii som supplement til Canon-systemet mitt. Tanken var å bruke det til reiser og personlige prosjekter, samt som en lett backup til mitt trofaste 5D mark iii. Jeg likte ikke tanken på å avhenge av mer eller mindre velfungerende adaptere, så jeg investerte i tillegg i litt glass: de utrolige Sony/Zeiss-objektivene FE 35 f/2.8 og FE 55 f/1.8.

Fuji X-T1 med Fujinon XF 35mm f/2.0

Fuji X-T1 med Fujinon XF 35mm f/2.0

For noen objektiver :) Spesielt FE 55 f/1.8 er skarp som en skalpell, helt opp til 1.8. Dette objektivet overgår faktisk min forrige favoritt, Sigmas nydelige 35 f/1.4 ART. At byggekvaliteten er i toppklasse, gjør selvfølgelig heller ikke noe. FE 55 føles faktisk bedre enn både ART-objektivene til Sigma og alle mine Canon-objektiver. (Det er lett å falle for objektiver av kaldt metall.)

Men hvorfor i all verden ville jeg plutselig bort fra alt dette? Hvorfor begynte jeg å se på – og deretter investere i FujiFilms X-system?

Sony-husets problemer

Fuji XT-1 med Fujinon XF 35mm f/2.0

Fuji XT-1 med Fujinon XF 35mm f/2.0

La meg først få sagt dette: det er ingenting i veien med sensoren eller bildekvaliteten i disse Sony-kameraene. De er faktisk uforskammet bra hva bildekvalitet angår. Det dynamiske spennet i filene er latterlig stort – mye bedre enn hos Canon. Bildene ser dessuten mer enn greie ut helt opp til ISO 3200, noe jeg syns er på linje med 5D mark iii. Begge kan brukes ved 6400 dersom det er krise, men generelt sett liker jeg å ligge på 3200 eller lavere. Sony-huset har bildestabilisator på sensoren, noe jeg regner med at mange liker. Selv kunne jeg ikke brydd meg mindre om dette, da jeg som regel fotograferer mennesker og veldig sjelden bruker lange lukkertider uten samtidig å fryse bevegelsene med blits.

Problemene begynner når man skal bruke dette kameraet. Kontrollhjulene for blender og lukkertid er rett og slett forferdelige. De mangler godt markerte trinn, og akkompagneres av noen smakløse (og laggy) animasjoner i søkeren – det hele minner faktisk mer om Windows Vista enn et profesjonelt kamera.

Skal du flytte fokuspunktet? Vel, da må du først klikke en funksjonsknapp, og deretter traktere enten de nevnte kontrollhjulene eller et ufattelig kronglete klikkbart hjul på baksiden. Dette blir en total dealbreaker for meg. Og det er synd, for jeg ønsket virkelig å like dette kameraet. Etter mye om og men, klarer jeg ikke annet enn å sitte igjen med en følelse av at Sony prioriterer ned fotografer til fordel for kryss på spesifikasjonsarket. Trist – spesielt med tanke på det fantastiske glasset og sensorene som finnes i dette økosystemet.

Fuji-husets gleder

Canon EOS 5D mark iii med Canon EF 85mm f/1.8

Canon EOS 5D mark iii med Canon EF 85mm f/1.8

Fuji X-T1 føles som A7iis rake motsetning. Ikke det at bildekvaliteten er dårlig, den er faktisk veldig god. Nesten helt oppe i 5D mark iii-land. Oppløsningen er noe lavere, men jeg tør påstå at 16 megapixler er nok for de aller fleste. Det dynamiske spennet er kanskje enda bedre enn i A7ii, og fargene er rett og slett vidunderlige. Den største styrken er imidlertid følelsen.

Fuji X-T1 fremstår som et kamera ment for faktisk bruk. Det føles som et kamera, akkurat som 5D, 7D, 5D mark ii og 5D mark iii føles som et kamera – et ekte verktøy. Knappene er intuitive og lett tilgjengelige. At blenderen justeres på objektivet, er noe jeg har savnet i alle digitale kamera. Dette er stort! Kom igjen Canon, jeg vet dere også kan!

Vi begynner virkelig å bli bortskjemte i disse dager. Jeg tør påstå at alle nye kamerahus har så god bildekvalitet at vi ikke lenger trenger å bry oss om det. Ser du etter et nytt kamera, tenk heller på kameraets følelse og tilgjengelige optikk (nok en styrke ved Fujis X-system, forresten.) For meg utgjør Canon og Fuji den perfekte kombinasjon.